ADOPSJON I NORGE. Det finnes flere misforståelser om utenlandsadopsjon. De to største er forestillingen om utenlandsadopterte som Barnehjemsbarnet eller Den morløse. Deres trang til å finne sitt biologiske opphav er sterkt overdrevet.

ANE RAMM, Utenlandsadoptert, Oslo
 
50 ÅR GAMLE FORESTILLINGER. Jeg har lyst til å bringe flere spørsmål inn i debatten i kjølvannet av "Tore på sporet"-programmene. Det gjelder for det første spørsmålet om samfunnets oppfatning av utenlandsadopterte, og for det andre hvordan mediene bidrar til å opprettholde gamle forestillinger.
Middelaldrende og eldre.

Utenlandsadopsjon er fremdeles nytt i et historisk perspektiv. Historien er ikke fullendt selv om Norge i dag har mer enn 16 000 utenlandsadopterte og stadig flere av dem nå er voksne. Det nye i Norge er at vi for første gang i historien har generasjoner med middelaldrende og etter hvert eldre utenlandsadopterte.

Jeg er selv utenlandsadoptert med mer enn førti års erfaring fra "virksomheten". Med oss har både forskningen, samfunnet og mediene et annet utgangspunkt.

Mer positivt bilde.
De neste historiene som skrives om utenlandsadopsjon bør basere seg på dagens virkelighet. For resultatene av den nye forskningen tegner et mer positivt bilde av utenlandsadoptertes oppvekstvilkår, men disse har foreløpig ikke særlig stor utbredelse blant folk flest.
En av grunnene til dette er at mediene med jevne mellomrom holder liv i og konserverer gamle forestillinger.

Besteforeldre og barnehjem.
Norge er selv et land med både lange barnehjemstradisjoner og erfaring i adopsjon. Det er mange som har vokst opp hos besteforeldre, eller andre familiemedlemmer fordi foreldrene ikke kunne, eller ikke var i stand til å ta seg av dem. I senere tid er det avdekket misforhold ved norske barnehjem selv langt inn i vår tid - misforhold som følge av at andre kulturer, normer og verdisett fikk utvikle seg parallelt med samfunnet for øvrig, på grunn av mangelfullt innsyn og dårlige rutiner for kontroll.

Barn som vokser opp på barnehjem, og foreldreløse barn, vekker sterk empatiog medfølelse. De rører oss ved det innerste. Men dette er i seg selv ikke et argument for å sende programmer som "Tore på sporet".
Kommer som småbarn.

For utenlandsadopterte er hverken barnehjemsbarn eller morløse. Utenlandsadopterte vet ikke hvordan det er å vokse opp hos besteforeldre fordi noen havnet i "uløkka".
98 % av alle utenlandsadopterte er under tre år gamle når de kommer til Norge. Gjennomsnittsalderen på utenlandsadopterte er ett år. Det betyr at svært mange utenlandsadopterte bare er noen måneder gamle når de kommer.

Og dersom man kan fastslå at ingen blir født med en identitet - at ingen blir født norsk, kinesisk eller koreansk, men at identitet er noe som utvikles etter hvert - betyr det at ingen utenlandsadopterte har identiteten med seg i bagasjen når de kommer.

Ingen bevisste forestillinger.
De har ikke utviklet noe språk og har heller ingen bevisste forestillinger om seg selv eller andre. De kan ikke gjøre seg noen refleksjoner om hvordan de har det, hva de føler eller hvem de er. Det betyr at det for de aller fleste utenlandsadopterte er veldig vanskelig, for ikke å si umulig, å identifisere seg med et barnehjemsbarn.

Vi vet ikke hva det innebærer å vokse opp på en institusjon i et annet land. På samme måte er det like vanskelig å forstå fullt ut hvordan det er å vokse opp i

Norge uten en mor.
Utenlandsadopterte har hatt en mor. Og en far. Vi ble jeg adoptert - jeg kom til noen som gjorde meg til sitt. Vi har hatt noen som fylte mors- og farsrollen. Noen dekket våre behov. De færreste går derfor rundt med et savn eller et tap.

Få gjenforeningssaker.
Og tallenes tale på området er krystallklar: Antall henvendelser vedrørende gjenforeningssaker ligger på ca. 40 i året - til tross for at Norge gjennom sitt lovverk i mange år har gitt utenlandsadopterte over 18 år både lov og rett til å sette i gang en gjenforeningsprosess.

Antall henvendelser i slike saker har ikke hatt noen dramatisk økning til tross for lovgivning og det stadig økende antallet myndige utenlandsadopterte. Bildet som tegnes av utenlandsadopterte og deres trang til å finne tilbake til sitt biologiske opphav, er derfor direkte misvisende.
Det hjelper ikke at vi blir rørt. Vi må gi slipp på myten om den utenlandsadopterte som Barnehjemsbarnet og Den morløse .

Utseende og tilhørighet.
Den andre store myten knyttet til utenlandsadopterte handler om hvordan det er å vokse opp i et land med et annet utseende. Å vokse opp med et utseende som så tydelig skiller meg fra mine øvrige landsmenn, er ikke ensbetydende med at jeg føler tilhørighet til et folkeslag som ligner på meg.
For selv om jeg ser ut som en koreaner, er jeg ingen koreaner. Selv om jeg ikke ble født norsk, var det norsk jeg skulle bli. Jeg ser på koreanere med norske øyne. Og felles utseende skaper i seg selv ingen tilknytning eller bånd mellom mennesker. De fleste kriger i forrige århundre og i dag er borgerkriger eller kriger mellom folk som tilhører samme mennesketype.
Det er altså helt andre mekanismer enn hudfarge som knytter bånd mellom mennesker - eller fører dem fra hverandre.

Fremmedelement i mitt gamle land.
Hvis jeg drar tilbake til mitt opprinnelsesland, vil problemstillingen være den samme som i Norge, skjønt motsatt. Fellesnevneren er at man i begge land ved første øyekast vil forbinde meg med koreanere. Men der nordmenn skjønner at jeg er norsk når jeg åpner munnen, til tross for utseendet, vil koreanere på grunn av utseendet tillegge meg en del forutsetninger jeg ikke har. De vil ta for gitt at jeg vet hva som forventes av en koreansk dame på min alder.Med min væremåte og mine oppfatninger vil jeg likevel være et fremmedelement.

Motstridende verdier.
La oss for enkelhets skyld si at det å vokse opp i et land hvor man ser annerledes ut er en urett. Mitt spørsmål blir da: Når ble to ganger feil rett? Vi vet i dag en del om utfordringer innvandrerbarn med fotfeste i to kulturer sliter med. Hvorfor skal jeg adoptere en annen kultur, normer og kanskje motstridende verdier enn de jeg har i dag? Skal jeg føres tilbake?
Den største utfordringen for meg som utenlandsadoptert har i seg selv ikke vært det faktum at jeg er adoptert eller ikke kjenner mitt biologiske opphav. Den største utfordringen har heller ikke vært å se annerledes ut, selv om det tidvis har gitt følelsen av å befinne seg i en glassbolle.

År etter år.
Den største utfordringen har vært å måtte forholde seg til feilaktige forestillinger og å svare på spørsmål som følge av mye uvitenhet. År etter år.
Det er på tide å slå sprekker i alle disse fordommene. NRK skyter seg selv i leggen ved å forsvare "Tore på sporet".

NRK bør kjenne sin besøkelsestid. Finn et nytt spor. Det er på tide.

Kilde Aftenposten Ane er også FKA medlem

Adopert og ensom Kronikk av Ane Ramm